Spørsmålet er om alle disse må være helsefagarbeidere, sykepleiere og leger. Et år som pleieassistent på sykehjem har ikke gjort meg til helsepolitisk ekspert, men jeg har sett en del ting som jeg undrer meg over. Hver vakt er hektisk og fylt med små og store oppgaver som må gjøres for at avdelinga skal gå rundt. Veldig mye av det har lite eller ingenting å gjøre med kompetansen som kreves av en sykepleier eller helsefagarbeider.
Helsepersonellet får ansvar for mange av støttefunksjonene i driften av et sykehjem, i tillegg til alt som faktisk krever deres kompetanse som fagfolk. Erfaringene jeg har gjort meg stemmer godt overens med undersøkelser gjort blant sykepleiere her i landet. Syv av ti sykepleiere mener at de daglig gjør arbeidsoppgaver som burde vært gjort av noen andre. Særlig mener de at de bruker for mye tid på renhold, matlaging og vedlikehold. Vi kan vel alle være enig i at det ikke er dette sykepleiere skal bruke tid på når de syke blir sykere og de eldre flere?
Vi som er på jobb i helsevesenet hver dag ser disse utfordringene i hvitøyet. Mange går hjem med dårlig samvittighet for alt som burde vært gjort. Det er lett å tro at det er du selv som er problemet, at du bare burde løpe fortere, jobbe hardere.
Å være fagorganisert gjør at du ikke står i dette aleine. Du er på lag med tusener som opplever det samme og skjønner at slik kan vi ikke ha det.Folk som skjønner at her må det systematiske endringer til, og at vi får til mer når vi står sammen. Også vi med nullprosentstilling og tilkallingskontrakt.
Du trenger ikke å ha helsefaglig utdanning for å servere middag og dekke på bordet. Likevel bruker helsefagarbeidere mangfoldige timer hver vakt på slike gjøremål i stedet for å gjøre det de er best kvalifisert for; å fylle behov beboerne måtte ha medisinsk, psykisk og sosialt. Den tida fagfolk bruker på å fylle på med håndklær, går direkte på bekostning av tid til en god prat og en klem. Tida brukes til å legge på sengetøy, i stedet for å jobbe med miljøtiltak, kaste ball eller spille yatzy - og alt annet som gjør livet på et sykehjem til mer enn et venteværelse for døden.
Skal vi klare oss gjennom de tøffe tidene som helsevesenet går i møte, må vi bruke kompetansen best mulig. Det skjer ikke når sykepleiere må smøre brødskiver og helsefagarbeiderne bretter klær. Noen andre må ta over oppgavene, og jeg foreslår: La unge med behov for arbeidserfaring bidra i en av våre viktigste samfunnsoppgaver. Å la ungdom få plass i helsevesenet kan være en vinn-vinn-vinn-situasjon for ungdommer, beboere og ansatte. Kanskje vil det til og med være økonomisk lønnsomt, når arbeidsbelastningen som gir høyt sykefravær reduseres.