Posttjenestene er under press. Før jul tok et utvalg til orde for at Posten ikke lenger skulle ha plikt til å levere brev i postkassa til landets husstander. Heldigvis ble ikke det noe av, men regjeringa vil likevel foreslå å kutte antall dager med postlevering i postkassa fra dagens 2,5 i uka til én i uka. Det er en dramatisk reduksjon.
– Jeg føler jeg har en trygg og viktig jobb. Det blir færre brev, men det blir stadig flere pakker. Posten leverer også ut viktige dokumenter til befolkningen, og det er mange som er avhengig av at vi leverer ut medisiner på daglig basis. Dette er samfunnskritiske oppgaver, sier Marthe Sundal.
Hun er postbud og tillitsvalgt for 24 ansatte ved postsentralen i Larvik i Vestfold.
Likte ikke å kjøre bil
Her i Larvik har hun bodd hele livet. Her har hun gått på skole, hele slekta bor her, hun har mann og to døtre her, og det er i Larvik hun har jobba både som servitør, butikkmedarbeider og i oljebransjen.
– Jeg begynte å jobbe da jeg var 12-13 år, i en restaurant som familien min eier. Jeg har alltid vært mer glad i å jobbe enn å sitte på skolen, så da jeg var ferdig på videregående, gikk jeg rett ut i arbeidslivet, forteller Sundal.
Hun jobba med rekruttering til oljebransjen da koronaen kom til Norge.
– Da koronaen kom ble det oljekrise og nedbemanning, og da mista jeg den jobben. Jeg var uansett lei av å jobbe seine vakter, så jeg søkte og fikk jobb i Posten i 2021.
Det var ålreite arbeidstider som passa bedre med familielivet, og det var en jobb som bød på utfordringer.
– Jeg har aldri vært glad i å kjøre bil, men nå har jeg blitt veldig glad i det. Og det er en fordel, for noen dager er ruta mi opp mot 120 kilometer lang, forteller Sundal.
Tung jobb
Hver dag kjører postbudene i Larvik ut med stappa fulle biler. Det er pakker og brev stabla fra gulv til tak når dagen starter, og tom bil når økta er ferdig.
– Vi går ut og inn av bilen mellom 200 og 300 ganger hver dag. Det er absolutt en tyngre jobb enn det ser ut som. Det er et aktivt yrke med mye løfting, og mange kan oppleve slitasje på rygg, knær og skuldre, sier Sundal.
Og hva med tidspresset. Kjenner hun noe på det?
– Nei, ikke noe særlig. Her i Larvik har vi flinke sjefer, som hjelper oss å tilrettelegge arbeidsoppgavene sånn at vi holder oss innafor vanlig arbeidstid. Og jeg må si at folk i posten er flinke til å hjelpe hverandre, smiler det blide postbudet.
Liker utfordringer
Marthe Sundal er ei positiv dame som er glad i folk. Det var faktisk mye av grunnen til at hun for halvanna år sida tok på seg tillitsvalgtvervet på arbeidsplassen.
– Jeg er en veldig sosial person, og jeg snakker med alle på jobben. Jeg håper og tror at de fleste har tillit til meg, sier Sundal, og fortsetter:
– Det har ikke vært så veldig mye saker for meg å jobbe med. Vi har en god ledelse som tar tak i ting, og mange går også rett til ledelsen sjøl. Men jeg bistår i ansettelsesprosesser og er selvfølgelig her hvis noen trenger meg.
Nå har hun fått smaken på livet i fagbevegelsen.
– Jeg har vært på kurs og synes det er spennende å få et innblikk i organisasjonen. Jeg håper jeg klarer å komme meg opp og fram etter hvert, for jeg liker en utfordring, smiler Sundal.
Norge trenger postbudet
Utafor postsentralen står røde varebiler på rekke og rad. Sundal tar oss med ut, og viser hvordan de er innreda uten passasjersete, for å få plass til et stativ til brevkassene. Baki er det helt tomt nå, men neste arbeidsdag blir bilen igjen fylt til taket med pakker.
– Vi kommer nok til å bli pakkebud, og ikke postbud, etter hvert. Likavel trenger Norge postbudet. Postlevering er beredskap, det er det sikreste nettverket for informasjon vi har hvis det skjer noe, hvis det blir krig og for eksempel internett og radio går ned, sier Sundal.
– Vi må også huske på at vi har veldig mange eldre folk her i landet. Skal de måtte dra ned på butikken for å hente posten sin? På bygda kan det være ei reise på mange mil. Det er greit at vi er digitale, men alt kan ikke være digitalt.