Oppgavedeling i helse- og omsorgstjenestene

Nei, oppgavedeling er en metode som kan (og bør) brukes på alle yrkesgrupper. Det er et stort uutnyttet potensial blant mange av yrkesgruppene i helse- og omsorgstjenestene. Særlig er det mange fagarbeidere av forskjellige utdanninger som opplever at deres kompetanse ikke blir benyttet, og at de ikke blir prioritert til kompetansehevende tiltak. Dette er sløsing med kompetanse. Vi må derfor jobbe med bedre oppgavedeling i hele sektoren, mellom alle yrker.

Det er få bestemmelser som forutsetter at oppgaver utfører av nærmere angitt helsepersonell, med unntak for rekvireringsretten når det gjelder legemidler, og utdeling av legemidler. Det gir virksomhetene en handlefrihet med hensyn til å utvikle sin egen kompetanse og løse utfordringer slik de finner hensiktsmessig ut ifra sin ressurssituasjon.

Det fremgår av helsepersonellovens forarbeider (Ot.prp. nr. 13 (1998-1999)) at det er bevisst at loven skal gjelde alle og at oppgaver i minst mulig grad skal legges til bestemte yrkesgrupper. Dette skyldes at kompetansen utvikles også etter utdanning. Dette er også viktig for å kunne gjøre tilpasninger lokalt, og få rett kompetanse på riktig sted. Slikt lokalt handlingsrom er en forutsetning for god oppgavedeling og kompetanseplanlegging.

Helsepersonelloven § 4 stiller krav til hvordan helsepersonell skal utføre arbeidet sitt. Den slår fast at helsepersonells arbeid skal være faglig «forsvarlig», og at helsepersonell skal opptre slik at hjelpen er «omsorgsfull».

Kravet om faglig forsvarlig yrkesutøvelse og omsorgsfull hjelp er omfattende. I denne plikten ligger at helsepersonell må kjenne sine egne kvalifikasjoner, og be om hjelp fra andre når de ikke strekker til, og å samarbeide om pasienten.

Forsvarlighetsplikten regulerer hvilke oppgaver den enkelte kan påta seg. I lovgivningen er det i liten grad gitt nærmere reguleringer av hva som ligger innenfor de enkelte helsefag utover forsvarlighetsplikten. Forsvarlighetsplikten bygger på den faglige standarden som gjelder innenfor hvert helsefag til enhver tid og som er i utvikling med ny kunnskap og teknologi.

Mange virksomheter kan nok utnytte dette handlingsrommet bedre ved å tenke mer bredt når det kommer til arbeidsprosesser, funksjon og rolle i tjenesten. Sykepleiere kan gjøre et svært vidt spekter av medisinske, administrative og selvfølgelig pleiefaglige oppgaver, avhengig av hva slags rolle sykepleieren har i virksomheten. Samtidig er også helsefagarbeideren en del av sykepleietjenesten, og en yrkesgruppe som yter sykepleie.

For flere detaljer, se Fagforbundets veileder for oppgavedeling og kompetanseplanlegging i helsetjenesten.

Fagforbundet skiller bevist mellom oppgaveglidning og oppgavedeling. Med oppgavedeling menes her en planmessig og styrt prosess, hvor en ut fra kartlegging over både oppgaver og tilgjengelig kompetanse, tildeler oppgaver til yrkesgrupper eller enkeltansatte for å trygge faglig forsvarlig og effektiv oppgaveløsning.

Oppgavegliding er når man får nye oppgaver som en dyd av nødvendighet – for eksempel når ubesatte stillinger eller sykefravær resulterer i at man må gjøre en oppgave fordi det ikke er noen andre på jobb som kan gjøre den. Når oppgaver flyttes fra en gruppe til en annen, som dyd av nødvendighet, kan det føre både til større konflikter mellom yrkesgrupper (på grunn av at det skaper uklare ansvarsforhold), og til at oppgaver blir utført av personell med feil kompetanse.

Fagforbundet mener at hvis man skal få en ny oppgave, må eventuelle nødvendige kompetansehevende tiltak komme først, og oppgaven etterpå. På den måten sikrer vi faglig forsvarlige tjenester og trygge medarbeidere.