Kommentaren: Streik er fortsatt vårt viktigste kampredskap

Når jeg skriver dette, er over 2300 ansatte i de private barnehagene i PBL ute i streik. De streiker for at de ansatte skal ha samme pensjonsvilkår som i kommunale og andre private barnehager, og at penger som kommunene bevilger til pensjon, går til de ansatte og ikke eierne. At det skal være nødvendig å streike for noe sånt, kan vi jo alle tenke vårt om. Men opp gjennom historien har arbeidsfolk ofte måttet bruke streikevåpenet for å oppnå ting som vi i dag tar for gitt, som åtte timers arbeidsdag og feriedager. Og det er ikke mer enn et år siden kulturarbeiderne måtte ut i streik for sin pensjon.

10.11.2022 av Jonas Bals
Sist oppdatert: 10.11.2022

En av dem som deltok den gangen, siterer jeg nesten hver gang jeg holder foredrag om boka mi «Streik! En historie om strid, samhold og solidaritet.» Han heter Finn Kirkeby, og ble intervjuet i dette bladet mens han sto på streikevakt utenfor Det norske teatret i fjor. Selv var han uberørt av det streiken handlet om. Han gikk av med pensjon mens den pågikk. Men han sa noe veldig fint og klokt, som jeg mener oppsummerer mange av de streikekampene arbeidsfolk har måttet ta opp gjennom tidene:

«Man må tenke på dem som kommer etter seg».

Den setningen kunne stått som motto for historiske arbeidskonflikter som fyrstikkarbeiderstreiken i 1889, stor-lockoutene i 1931 og 1986, og mange av de små og store streikene arbeidsfolk har gjennomført. De har nemlig ofte blitt gjennomført med stor risiko for dem som deltok, og på kort sikt førte det ofte til en mer slunken lommebok enn da de startet. Med redusert inntekt, og ikke alltid en blank seier i lomma når kampen var over, hevdet noen derfor at innsatsen deres var bortkastet. Fyrstikkarbeiderne visste bedre. De streiket for noe så enkelt som vann, såpe og håndklær, så de ikke skulle bli skadet av den farlige fosforen de jobba med. Selv om de ikke fikk gjennomslag for kravet der og da, viste de en styrke ved å streike. De viste både hverandre og arbeidsgiveren at de kunne få til noe sammen, de stiftet en fagforening, og kort tid etterpå fikk de gjennomslag for kravet. Trusselen om streik var da tilstrekkelig, fordi arbeidsgiveren skjønte at trusselen var reell.

Om arbeidsfolk bare hadde tenkt til sin egen nesetipp, og aldri på dem som kom etter seg, ville Norge vært et veldig annerledes land å leve i. Men hvordan ser framtida til streikevåpenet ut, i en tid preget av krig i Europa, dyrtid og usikkerhet? De siste årene har mange opplevd reallønnsnedgang, for første gang på flere tiår. Betyr det at streikevåpenet er passé, og at fagbevegelsen er blitt avmektig?

Her er det viktig å huske at reallønnsnedgangen ville vært mye, mye større om det ikke var for fagbevegelsens kollektive styrke. I 2020 forsøkte for eksempel NHO å avlyse hele tariffoppgjøret, med korona-pandemien som begrunnelse. I forhandlingene med LO ble planen om et nulloppgjør avlyst. De sentrale tilleggene førte alene til at 10 milliarder kroner gikk til de ansatte, som ellers ville gått til eierne. Sånt kan være greit å huske på, når de blanke seirene kanskje blir litt sjeldnere i tida vi går inn i. Da skal vi minne hverandre på at fagbevegelsen også er et forsvarsverk, og at vi i Norge er så heldige at vi fortsatt har mye å forsvare. Takket være arbeiderne som gikk før oss, og som tenkte på dem etter seg.