Frontfagsmodellen: Hva er det og hvorfor er den viktig?

Det er fordi vi er avhengig av å selge varer til utlandet, for å få penger til å kjøpe all den maten og de klærne vi trenger fra utlandet. Se foredrag om frontfaget og det økonomiske systemet her.

Derfor er det arbeidsgiverne og arbeidstakerne i industri som eksporterer varer som forhandler først. Det betyr at Fellesforbundet (LO) og Norsk Industri (NHO) starter forhandlingene. Resultatet av disse forhandlingene legger rammene for forhandlingene mellom arbeidstakere og arbeidsgivere i andre deler av arbeidslivet, som for eksempel ansatte i kommuner, sykehus, butikker og andre bedrifter. 

Det er en vanskelig balansegang og krever at partene er lojale til modellen - men den er noe partene er blitt enige om og lønnsforhandlinger er forhandlinger - det betyr at den ramma industrien blir enige om, ikke er hellig. Det er rom for at noen kan få mer lønn et år enn det ansatte i industrien har fått. Det viktige er at vi som helhet og over tid ikke ødelegger for eksportindustrien.

I Norge er det industrien som setter normen på lønnsoppgjør. Dette kalles frontfagsmodellen. Eksportindustrien tar sine lønnsoppgjør først, innenlands industri etter, så kommer offentlig sektor og helse. Til slutt kommer landbruksoppgjøret. Dette er for å hindre at varene våre for dyre for resten av verden. Målet er å sikre konkurranseevnen på norske varer i utlandet.

Frontfagsmodellen har fått mye kritikk de siste åra. Frontfagsmodellen betyr ikke lik lønnsvekst over hele linja hvert eneste år. Men over et litt lenger tidsrom fungerer modellen veldig godt for at alle skal få uttelling for effektivitetsveksten i privat sektor.

Spesielt har profesjonsforbundene i offentlig sektor kritisert modellen fordi de mener privat sektor kan gå ut over ramma - mens offentlig sektor holder seg til ramma - og derfor blir hengende etter. Men hvis du ser på grafene under viser de to ting - at over tid er lønnsutviklingen helt lik - og ikke minst - lønnsutviklingen i offenltig sektor i Norge er blant de høyeste i Europa. Det er frontfagmodellens fortjeneste. 

For å få modellen til å virke trenger vi å forhandle for de fleste arbeidstakerne i hele landet samtidig. Det betyr også at lønna øker omtrent likt i hele arbeidslivet. Men det betyr også at forskjellene i Norge er ganske små - og at det er mulig for de aller, aller fleste å leve av en lønn og en jobb. Sånn er det ikke i mange andre deler av verden.

Ved å følge ramma har alle norske arbeidsplasser og bedrifter fått den samme lønnutviklinga som i eksportindustrien. Frontfagsmodellen har på den måten sikret nær sagt alle arbeidstakere del i den høye produktivitetsveksten i industrien. Også yrkesgrupper innenfor offentlig sektor:

Lønnsveksten til de offentlig ansatte i Norge ligger over sammenliknbare land. Fra 2007 til 2018, var den på hele 45 prosent.

Med unntak av i Tyskland, som har opplevd en gullalder i denne perioden, så har de offentlig ansatte i alle andre land hatt mye svakere lønnsutvikling enn i Norge. Frontfagsmodellen har æren for det. 

Beveger vi oss bort fra frontfagsmodellen, så går vi mot en mer markedsstyrt lønnsdannelse. Da kan man velge å enten velge å forhandle per bransje eller på bedriftsnivå, slik de har i Storbritannia.

Konsekvensen av å ha en mer marked inn i lønnsforhandlingene, vil være større forskjeller på lønnsnivå. Får vi større forskjeller på lønnsnivå, da vil de økonomiske forskjellene mellom folk øke.

Eksporten av varer som olje, naturgass og fisk gir Norge viktige inntekter. Enkelt sagt så er frontfaget kommet for å sikre at lønnsutviklingen i de bedriftene som tjener penger på eksport til utlandet, og at lønnsutviklingen i bedrifter som tjener penger på handel innenfor Norge skal være noenlunde lik. Den bør være lik fordi de konkurrerer om de samme arbeidstakerne. Målet er å sikre at det ikke blir mindre attraktivt å jobbe innenfor eksportindustrien.

Frontfagsmodellen sørger også for at ikke spesielle yrkesgrupper eller områder får høyere lønnsutvikling enn andre, altså er frontfaget en måte å sikre mindre forskjeller.

Hvis et samfunn har små forskjeller, får folk det bedre. Det finnes det masse forskning på. Forventet levealder er høyere, mental helse er bedre, høyere tillit, det er mindre vold - det er rett og slett bedre for alle å bo i et samfunn som har små forskjeller.